Innledning

Jeg er bedt om å holde et foredrag om omvendelsen og troen der veien mellom avveiene skal pekes ut. Dette synes jeg er en krevende oppgave, men jeg takker for tilliten. Hva man betrakter som avveier er noe forskjellig, og avhengig av den kirketilhørighet vi har. Veien burde vi imidlertid kunne enes om. Jeg har lett etter en problemstilling, eller innfalsvinkel, som bredest mulig kan fange inn den problematikk vi står overfor i vår tid, når det gjelder dette emnet. I begynnelsen vurderte jeg å ta utgangspunkt i en skjelning mellom synergisme og monergisme, og drøfte nødvendigheten av at man fastholder en luthersk monergistisk forståelse av omvendelsen og troen i vår tid.

For så vidt mener jeg fortsatt at dette er en relevant problemstilling. Jeg har samtidig kommet frem til at et slikt utgangspunkt er noe mangelfullt med hensyn til å trenge inn til problemets kjerne og fange inn nyansene i de forskjellige forståelser av omvendelsen og troen som vi møter i vår tid. Det spørsmål som ganske snart trenger seg på når en begynner å arbeide med omvendelsen og troens problematikk, er hvordan man kan tenke monergistisk uten at det oppstår spenninger eller uløselige motsetninger mellom selve forståelsen av omvendelsen og troen, og en overordnet monergistisk helhetstenkning. Det er kanskje ambisiøst å begi seg ut på å skissere noen punkter med tanke på å løse dette problem. Jeg tror da heller ikke at alle spørsmål og problemer kan løses. La oss likevel prøve, for å se om en klargjøring og bevisstgjøring når det gjelder selve forståelsen av hva omvendelsen og troen innebærer kan hjelpe oss til å tenke luthersk monergistisk om dette problem.
 

Problemstillingens aktualitet

Den monergistiske oppfatning særpreges som kjent av at man betrakter omvendelsen og troen som Guds gjerning alene. I dette fora vil det neppe være særlig diskusjon om at man som lutheraner må tenke monergistisk, dersom man vil være i samsvar med bekjennelsen. Luthers forklaring til tredje tros artikkel er i så måte klar nok:

”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til Ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro.”

En monergistisk oppfatning av omvendelsen og troen forsvares her i Norge av så forskjellige teologer som Leiv Aalen og Jan Olav Henriksen. Det er imidlertid å merke seg at begge samtidig hevder at troen er en viljesbeslutning som dypest sett er virket av Gud. Som lutheranere er de ikke alene om en slik oppfatning. La oss ta med et par sitater:

Leiv Aalen:
”Til nåden hører nu efter Luther ikke bare frelsestilbudet på grunnlag av forsoningen i Kristus, men også en fullstendig omskapelse av menneskets vilje hvorved den først blir i stand til å ta imot frelsestilbudet”.¹

Jan Olav Henriksen:
”Og den som får troens gave, vil gi Gud æren for det. Hun eller han sier ikke: ’Jeg bestemte meg for å bli en kristen’, men heller: ’Gud kalte med og skapte troen i meg’, eller: ’Gud skapte en ny vilje i meg som ville tro’.”^{2 3}

De synergistiske oppfatninger hevder med visse nyanseringer, at selv om Gud kaller og drar på mennesket, så er likevel også mennesket en handlende part i omvendelsen. Mennesket kan enten velge å ta imot frelsen eller å avvise den. Det vil si, mennesket kan velge om det vil tro eller ikke. Her i Norge var i sin tid Ole Hallesby representativ for en slik oppfatning:

”Viljens avgjørende betydning for troen er nu efter det foregaaende ikke saa vanskelig at bestemme. Der er hos den vakte uvilkaarlig virket en tillit til evangeliet om Jesus Kristus. Men det avgjørende spørsmål er nu, om han med sin vilje vil bøie sig for denne tillid, gaa ind paa den og følge den (…). At troen er en saadan viljeshandling og beror paa menneskets valg fremhæves oftere i Skriften.”⁴

I vår egen tid står vi i økende grad overfor en oppfatning som går i retning av ren pelagianisme. Det skyldes kanskje særlig innflytelsen fra baptistisk og pentekostalt hold. Tanken er, mer eller mindre ureflektert, at mennesket har fri vilje også etter syndefallet, og derfor også er i stand til å velge om det vil tro eller ikke.⁵
 

Behov for avgrensning mot en voluntaristisk
forståelse av omvendelsen og troen

Etter noe tankearbeid har jeg kommet til at både monergister, synergister, for så vidt også pelagianere av den type jeg her har skissert, har en grunnleggende felles forutsetning. De representerer alle det jeg vil kalle en voluntaristisk forståelse av omvendelsen og troen. Det vil si, de gir viljen primat i forhold til troen, i sin tenkning om frelsestilegnelsen. Jeg mener også å se at lutheranere som vil være voluntaristiske med hensyn sin forståelse av omvendelsen og troen, egentlig ikke kan komme til rette med en Bibelsk gjennomført monergisme.

Den tanke at det er Gud som skaper troen som en ny vilje i meg, blir lett en teori som vanskelig lar seg harmonere med hva som virkelig skjer under omvendelsens prosess og i troens øyeblikk. Man får ikke et klart kriterium for å kunne si hva som kjennetegner den sanne omvendelse og tro. Om min vilje til omvendelse er skapt av Gud, eller om den er min egen blir likegyldig, det oppleves i alle fall slik at det er meg selv som omvender meg, vil mange si. Skal man tenke monergistisk i luthersk forstand, må man finne tilbake til den sanne og rette forståelse av omvendelsen og troen. La oss derfor i denne hensikt gå til Skriften og våre bekjennelsesskrifter.
 

Litt om hva troen og omvendelsen er

For det første er det saksvarende å opprette et skille mellom omvendelsen og troen, og forstå dem som to forskjellige gjerninger Gud gjør i mennesket for å føre det inn i frelsens stand. Omvendelsen er hva som skjer i mennesket som følge av at det får høre lovens forkynnelse. Troen er derimot det som skapes i mennesket ved evangeliets forkynnelse. Omvendelsen er en prosess som fører til synderkjennelse og mottagelighet for nåden. Først ved troen blir imidlertid mennesket frelst, for først da tilregner nemlig Gud oss Jesu rettferdighet. Når dette er sagt tvinger vår problemstilling oss til å komme med følgende påstand:

Verken omvendelsen eller troen er dypest sett viljesbeslutninger. Spørsmålet er da hvordan man skal forstå omvendelsen og troen. Jeg vil velge å ta utgangspunkt i CA XII. 4:

”Men boten er egentlig sammensatt av disse to deler: den ene er angeren (contritio) eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent, den andre er troen (fides), som avles av evangeliet eller avløsningen, og som stoler (credit) på at syndene forlates for Kristi skyld, og trøster samvittigheten og frir den fra redselen.” CA XII. 4.

Det jeg kaller omvendelsen svarer til det som i CA kalles angeren. Altså contritio. Den er, som vi ser, egentlig ikke definert som en viljesbeslutning, for hvem bestemmer seg for å bli redd? Frykten ”jages inn”, står det, og denne frykten for Guds dom er det essensielle ved omvendelsen. Frykten for Guds dom kommer over oss, enten vi vil eller ikke, som en nagende angst når vi gjennom Ordet møter Gud, hans bud, og hans evige dom.

Den forståelse av omvendelsen og troen som kommer til uttrykk i bekjennesleskriftene og under reformasjonen, har et nærmest eksistensielt aspekt som kanskje ikke er tilstrekkelig påaktet i vår tid. I så måte er det fristende å si at Søren Kierkegaard fanger inn det genuint luthersk reformatoriske i sin banebrytende forståelse av menneskets angst. Først i møte med den genuine kristendom vekkes mennesket opp og blir seg sin angst bevisst, mener Kierkegaard. Dette begrunner han med at kristendommen konfronterer mennesket med sitt personlige ansvar, sin skyld og sin synd. Møtet med kristendommen fører derfor til at mennesket kan innta en av to mulige posisjoner overfor Gud. Enten kan det flykte fra Gud ved å velge å ikke gå inn under kristendommens bestemmelse av mennesket som synder, eller det kan gi seg over i et forhold til Gud som er basert på soning og tilgivelse. At mennesket gir seg over til Gud og syndstilgivelsen, fører ifølge Kierkegaard til at angsten erstattes med troen, og at mennesket dermed føres inn i en ny eksistens, både i forhold til Gud og medmennesker.⁶

Fordi angeren først og fremst er angst for Gud, er den ikke forbundet med noen vilje til å slutte med synden. Den kan derimot være forbundet med total likegyldighet, med følelse av kulde og fiendskap mot Gud, og kombinert med kjærlighet og begjær nettopp etter synden. Så lenge man føler seg trygg i synden, så synder man villig vekk. Vekkes man opp og ser at man ikke lenger er trygg, fordi Gud dømmer synden, kommer spørsmålet om hvordan jeg kan bli frelst når jeg elsker den synd som jeg skal dømmes for, osv. Det er ikke godt å beskrive menneskets tilstand i sike tilfeller. Vi skal ikke gjøre så mye ut av det heller. Derimot skal vi forkynne det budskap som skaper frykten for Gud og hans dom. Det vil si, den forkynnelse som i samsvar med Rom 7. 9 skaper erkjennelse av synd.

Her er vi ved sakens kjerne, for oss om vil tenke monergistisk om omvendelsen. Omvendelsen er en form for erkjennelse. Ikke en viljesbeslutning. Når realitetene taler for seg selv, og viser meg at jeg ikke er i stand til å oppfylle Guds lov, når jeg ser at min vilje er bundet, at jeg elsker synden og ikke vil det Gud vil, da gir jeg opp, og gir Gud rett. Jeg sier ja til det min egen samvittighet sier om meg, og som Ordet har overbevist meg om, fordi jeg erkjenner at forholdene er slik Guds ord sier. Alternativet ville være å prøve å innbille seg noe annet enn hva man ser. I det man gir opp gir man bare etter for realitetene, og så er man omvendt. Det vil si, man er ikke frelst, men kommet der hvor evangeliets budskap kan nå inn og troen skapes.

Så langt må det sies at en monergistisk tenking om omvendelsen passer sammen, nettopp med den oppfatning at omvendelsen er en erkjennelsesprosess, og en frykt for Guds dom. Det er bare Gud som kan drive mennesket inn i den erkjennelse som fører til overbevisning om å være skyldig og fortapt, og dermed også til omvendelse. Bare i møtet med en Hellige Gud selv kan angeren, forstått som frykt, skapes. I det følgende skal jeg si litt mer om hvordan vi også kan tenke på lignende måte om troen.
 

Troen definert som tillit, ikke som viljeshanding

Vi har allerede sett at troen, i følge CA XX, hører med til botens andre del. ”Troen (fides) … avles av evangeliet eller avløsningen, og … stoler (credit) på at syndene forlates for Kristi skyld, … trøster samvittigheten og frir den fra redselen” har vi lest. Den oppfatning av troen som jeg på denne bakgrunn vil forsvare kan da samles i følgende korte teser:

Troen er ikke en viljesbestemmelse, men den må defineres som tillit til Gud (fidusia). Bare ved å forstå troen som tillit kan man tenke rett om hvordan man skal forkynne slik at troen kommer, og bare når troen forståes som tillit kan man tenke monergistisk i Bibelsk og luthersk forstand. Disse påstander skal jeg komme tilbake til. Først skal vi se nærmere på selve troens begrep. Her er Erik Pontoppidans definisjon av troen treffende. Han definerer nettopp troen som tillit. Troen er:

”En levende tillit til Guds nåde i Kristus. Denne nåden tar vi til oss og bygger på. Tilliten kan enten merkes på at vi lengter og hungrer etter Kristus, eller at vi føler oss mer visse på nåden og hviler i Kristus.”⁷

Hos C. O. Rosenius finner man en lignende bestemmelse av troen.⁸ Den defineres som å være rettet mot Kristus, nærmere bestemt Skriftens åpenbaring av ham:

”Men hos alla, som i sin nöd förnummit så mycket av evangelium, att deras arma, nedtyngda hjärtan, deras nedåt på sig själva och på den egna rättfärdighet vända ögon nu dragits åt ett annat mål, nu blivit vända uppåt på den korsfäste, (...) så at allt deras hopp om frälsning, all deras längtan och trängtan nu er ställd på honom – se, hos alla dessa är redan en saliggjørande tro upptänd,”.⁹

Det må ellers nevnes at særlig Olav Valen-Sendstad har gjennomtenkt forholdet mellom troen og viljen i norsk kontekst. I sine bøker skiller han mellom troen og vilje, og sier at det er ikke viljen som betinger troen, men troen betinger viljen:

”du fornemmer Guds mening og din Frelsers stemme gjennom ordene, så kommer det inn i ditt hjerte en ’utkobling’ fra verden, en forunderlig stillhet, en ny slags tillit, en underlig fortrøstning og forvissning. Du står overfor noe du kan stole på og lite på. Og så er troen kommet inn i ditt hjerte ved ordet, uten at du egentlig riktig forsto alle detaljer om hvordan det gikk for seg.”¹⁰

Den forståelse av forholdet mellom troen og viljen, som man finner hos Valen-Sendstad, slutter jeg meg til. Det er ikke viljen som går forut for troen og betinger denne, men troen kommer forut for viljen. At man tenker slik, er selve forutsetningen for å kunne fjerne seg fra den voluntarisme som preger mye av den forkynnelse og teologi som vi møter i vår tid.

I det følgende skal vi se nærmere på hvordan man kan tale om troen, ikke som en viljeshandling, men som tillit. Olav Valen-Sendstad selv vil forklare troen som tillit ved å gjennomføre en analogiføring der han spør hvordan tillit skapes på det menneskelige plan. Tilliten skapes ved det inntrykk en annen person gjør, sier Valen-Sendstad. Liksom man ikke kan bestemme seg for å ha tillit til en person, kan man heller ikke bestemme seg for å tro. Troen og tilliten kommer umiddelbart, av det inntrykk den andre person skaper. Slik er det også med troen på Jesus Kristus. Den kommer som en umiddelbar følge av at evangeliet om hans person og ordet om syndenes forlatelse forkynnes.¹¹
 

Forsoningen og den monergistiske forståelse av forkynnelse og troen

Det spørsmål som nå følger er hvordan man skal forkynne slik at troen forstått som tillit skapes. Når jeg sier noe om det, svarer jeg også på spørsmålet om hvordan vi skal få tenke monergistisk, både om troen og om vår tjeneste som forkynnere.

For det første må vi ha det klart for oss at forutsetningen for at Gud kaller og drar på mennesker for å føre dem til frelse, ligger i forsoningen. Det er derfor ikke vi som skal bevege Gud til å tilgi oss syndende, ved vår anger og bot. Våre tårer og vår anger er i seg selv uten verdi som et byttemiddel for nåden. Som følge av forsoningen er Gud allerede nådig, og har lengter etter å tilgi synderen. Ved Jesu stedfortredende liv, og ved hans død på korset for våre synder, har Gud nemlig fått det han krever av oss, og han krever derfor ikke mer av oss.

Nettopp dette må vi forkynne. Vi skal rette evangeliets innbydelse til dem som lider under angsten for Guds dom, til dem som ikke kan frelse seg selv, til dem som ikke kan angre rett, eller overgi seg selv til Gud, kort sagt til de som kommer til kort med alt sitt eget. Til dem skal vi si, alt er ferdig, kom. Ved dette budskap skapes troen. Mennesket får høre og se at Gud har gjort alt ferdig til dets frelse, og da kommer håpet, tilliten til Gud, og fortrøstingen som en umiddelbar følge av det.¹²

Til forskjell fra omvendelsen, som egentlig er en prosess, er troen derfor noe som skjer i et øyeblikk. Den kommer spontant, i det øyeblikk det går opp for meg at evangeliets nåde gjelder meg.¹³ Dette er for øvrig en oppfatning som er karakteristisk for den rosenianske vekkelsesbevegelse i Norge. Det ble lagt vekt på at troen kom plutselig og spontant, som følge av at man midt i omvendelseskampen, fikk en opplevelse av å “se” og forstå frelsens budskap.¹⁴

Spørsmålet er så om troen overhode ikke har noe viljesmoment i seg. Jeg skal innrømme at jeg synes spørsmålet er vanskelig. Jeg må samtidig si at jeg har inntrykk av at for mange er dette først og fremst et intellektuelt spørsmål, som dypest sett tjener som en unnskyldning til å vise Jesus fra seg. Man kan ikke helt få det til at troen ikke også har et viljesmoment i seg. Samtidig har jeg også merket meg at det menneske som virelig er i nød for sin frelse har større problemer med at troen er en viljeshandling. De får det nemlig ikke til å ville tro. For dem er det frigjørende å høre at troen er tillit til Guds nåde, ingen viljeshandling. Overfor dem forkynner vi, tro på den Herre Jesus så skal du bli frelst. For dem er dette troens imperativ bare en tilskyndelse til å ta Gud på Ordet. Ved oppfordringen til å tro hjelpes de til å forstå at frelsen virkelig er for dem.
 

Avslutning

Når troen defineres som tillit kan vi tenke monergistisk i luthersk forstand. Det vil si, vi kan forankre vår monergisme i læren om forsoningen. Vi kan videre forstå at troen bare kan virkes av Gud. Tillit kan ikke skapes på noen annen måte enn ved at Gud åpenbarer for det enkelte menneske hva Jesus har gjort. Dermed blir troen et resultat av det man erkjenner. Ja det å erkjenne Guds nåde, se inn i det, og det å bli troende, er to sider av samme sak. Så er man også i harmoni med Luthers forklaring til tredje trosartikkel:

”Verken du eller jeg kunne nemlig vite noe som helst om Kristus, heller ikke tro på Ham eller få Ham til Herre, hvis ikke den Hellige Ånd tilbød og gav oss det ved evangeliets preken.”

I vår tid trenger vi et oppgjør med det jeg vil kalle den voluntaristiske forståelse av omvendelsen og troen, om denne nå er monergistisk, synergistisk eller pelagiansk tenkt. Vi trenger videre en ny bevissthet, særlig på hva troens sanne vesen består i. Særlig er dette viktig med tanke på å tenke rett om hvordan vi forkynner til tro.